Jeg må innrømme at jeg åpnet denne med en viss skepsis da det står “Powerfully Hopped” på flaska. Jeg er med en engelsk alt type, så mye humle har som regel ikke falt i smak.
Denne gav derimot en positiv overraskelse. Den var godt humlet, men ikke ubehagelig bitter eller overhumlet. IPA’en var syrlig og balansert, mye sitrus og passe bitter.
Det blir nok flere IPA’er fremover.
Red Ale er noe det generelt finnes lite av i Norge, men er utbredt i Storbritannia.
Dette er mitt forsøk på en middels sterk Red Ale:
#7 WN Red Ale
Irish Red Ale
Recipe Specs
—————-
Batch Size (L): 8.0
Total Grain (kg): 1.865
Total Hops (g): 19.00
Original Gravity (OG): 1.051 (°P): 12.6
Final Gravity (FG): 1.013 (°P): 3.3
Alcohol by Volume (ABV): 5.01 %
Colour (SRM): 15.0 (EBC): 29.5
Bitterness (IBU): 25.7 (Tinseth)
Brewhouse Efficiency (%): 70
Boil Time (Minutes): 60
Grain Bill
—————-
1.750 kg Pale Ale Malt (93.83%)
0.045 kg Crystal 120 (2.41%)
0.045 kg Crystal 40 (2.41%)
0.025 kg Roasted Barley 1200 EBC (1.34%)
Hop Bill
—————-
19.0 g East Kent Golding Pellet (4.5% Alpha) @ 60 Minutes (Boil) (2.4 g/L)
Misc Bill
—————-
Single step Infusion at 67°C for 60 Minutes.
Fermented at 19°C with Safale US-05
Recipe Generated with BrewMate
Spitfire er en tradisjonell English Pale Ale, og oppfyller alle kriteriene på en veldig god måte. Ingen store overraskelser; Litt bitterhet, lite humle og mye god maltsmak. For meg som er glad i engelske øl så får denne en stor tommel opp!
Ingen store overraskelser her, en ganske standard lager tilpasset norske regler.
Når det er sagt så har jeg smakt verre øl fra Rema 1000, så dette blir for meg en god hverdagspils.
Boston Ale hørtes veldig spennende ut, så jeg plukket med meg en slik fra Sverige.
Dessverre ble det med et par prøveslurker, før resten gikk i sluken. For min smak var den dessverre alt for humlete på alle måter.
Klassisk og lettdrikkelig Wit. Litt lysere enn den forrige wit’en jeg smakte, akkurat passe krydret og en mild sitrussmak.
Snadder 🙂
Etter noen slitsomme og delvis mislykkede nedkjølinger med kal vinterluft og isbiter i balje, så er tiden inne for å lage noe bedre.
En tur til biltema førte til en 5 meter lang, 12mm diameter, isolert kobberrør, som ble forsiktig bøyd og avisolert for å passe kjelen.
Den første mørke weissbier jeg har smakt, og den levde egentlig akkurat opp til forventningene.
Godt og tykt, litt mørkt skum.
Smaken var, som jeg forestilte meg, en kombinasjon av en lys weissbier og en bayer. Mye smak, men sødmen gir en god balanse i ølet.
Absolutt drikkende, men ikke noe wow-faktor.
Lukter litt syrlig, ikke så mye malt.
Skummet er tykt og lyst.
Smaken ble den store overraskelsen, den var ganske ulikt noe jeg tidligere har smakt. Den er ikke så veldig bitter, og sødmen er fremtredende. Den har en god smak av karamell, med en spennende kryddersmak i bakgrunnen. (Jeg antar det er koriander). I tillegg er den litt syrlig, som bidrar til å komplettere smaksopplevelsen.
Denne kommer til å bli fast inventar fra Sverige 🙂
Tykt og langvarig skum.
Lukter søtt, og kanskje litt syrlig.
Smaken var en helt annen opplevelse med humle og hint av krydder.
Jeg hadde større forventninger til min første Wychwood øl, har hørt mange som skryter av Hobgoblin. Jeg tror det her er et godt eksempel på en god øl som er utvannet for salg til Norge og norske regler, dessverre.